Retorisk analyse av Jens Stoltenberg

Den 17 August deltok Jens Stoltenberg i en politisk debatt i sammenheng med årets stortingsvalg. I dette innlegget skal jeg prøve å analysere hvordan han fremsto retorisk.

Situasjonen var slik at de fremste politikerne fra hvert parti var samlet. Det var publikum til stede, samtidig som at det var mange velgere hjemme i stuene sine som følgte med via kringkasting fra NRK. Kampsakene til Stoltenberg var å få til et inkluderende samfunn. For å få til dette ville han at folket skulle stemme fram en flertallregjering slik at han kunne føre Norge trygt gjennom finanskrisa. Innleggene hans dreide seg først om rotet på den borgerlige sida og deretter om et inkluderende samfunn hvor alle som ønsker skal ha mulighet til å få jobb selv om det er finanskrise. Når han framlegger sakene sine virker det som om han har lagt seg på et folkelig nivå. Han spiller også litt på humor. Når han snakker har han som regel en rolig og behagelig stemme. Han søker samtidig kontakt med mottakeren ved å stirre dypt inn i kameraet eller til den han snakker til.

Når det gjelder punktet som blir beskrevet som "aptum", altså tekstens høvelighet, synes jeg han bruker litt vel mye tid på å snakke negativt om politikken til FrP. Dette fører til at han får tilbake med samme mynt og må derfor forsvare seg selv og sin egen politikk ganske ofte. Derimot gjør han dette på en god måte og ved at politikken til de andre partiene blir negativt framstilt, virker han egen bedre.Teksten kan derfor fungere bra med tanke på mottakerne. De kan se en mann som kan argumentere, forklare og forsvare samtidig som han kommer med halvspydige kommentarer med en humoristisk vri.

Stoltenberg prøver også stadig vekk på å minne oss om på at han har ledet en trygg regjering de fire siste årene. Dette gjør han for å virke troverdig i sin sak. Han velger også å ikke ta et standpunkt i oljesaken før alle fakta er på bordet. Han vil fremstå som ryddig og grundig. For å overbevise oss om at han burde bli den neste statsministeren spiller han også på følesene til mottakeren, "pathos". Dette gjør ved å ta opp finanskrisa. Mange er redde for å miste jobben og derfor lover han hvis han kommer til makta vil det være jobb til de som ønsker.

Som nevnt tidligere prøver han hele tiden å overbevise publikum om at hans politikk er den beste og at de burde stemme på han og hans parti. Argumentasjonsstrategien hans går ut på å beskylde andre partier og å påpeke mangler, selv om han da også må forsvare seg selv. Et eksempel på en anklage er når han sier at det er for mye rot på den borgerlige sida og anklager Høyre for å ha sveket fra sine egne meninger når de nå plutselig vil gå i regjering sammen med FrP. Høyre har nemlig tidligere gått ut og sagt at FrP er et grunnleggende uforsvarlig parti.

Når det kommer til spørsmålet om teksten er overbevisende må jeg si både ja og nei. Han klarer til dels å fremstille sin egen politikk som den beste ved å påpeke andres mangler, men det faktum at han ikke alltid kan svare for seg kan virke svekkende. Slik som han har argumentert i denne debatten kan kanskje fungere, men jeg savner noe mer helt konkret. Han burde derfor kanskje konsentrert seg mer om sitt eget parti og deres politikk. Kanskje til og med opparbeidet seg flere klare meninger og standpunkter.

Politisk blogg sett i historisk sammenheng

Det norske politiske systemet bygger på tankene som oppsto under opplysningstida. Noen av disse tankene bygde på at all makt måtte utgå av folket, alle hadde en medfødt rett til for eksempel liv, frihet og eiendom og at makten skulle bli delt mellom flere instanser som skulle kunne kontrollere hverandre. Disse prinsippene står sterkt hos de største norske partiene, likevel er de uenige i hvordan Norge skal styres. Videre skal jeg få fram noen av forskjellene mellom de politiske sidene innenfor styreform, skolepolitikk, helsevesen, innvandring og kirkepolitikk.

I den norske politikken snakker vi gjerne om en høyre- venstre-akse innen for hvilke styreform de praktiserer. På høyre side finner vi de partiene som er konservative og økonomisk liberalistiske partier og på venstresida finner vi sosialistiske partier. I midten finner vi sentrumspartiene. Som sagt er de politiske sidene ofte uenige i forskjellige saker. Innenfor skolepolitikk kjemper de på høyresiden for flere privatskoler. De på venstresiden er for en relativt sterk stat og ønsker derfor at skolen skal være innenfor offentlig sektor. Slik er det også innenfor helsevesenet. De borgerlige partiene ønsker mer konkurranse innenfor helsesektoren ved at privatpersoner skal kunne tilby like tjenester som det offentlige. De sosialistiske partiene ønsker derimot et fullkomment offentlig helsevesen. Når det kommer til innvandringspolitikk er noen av de borgerlige partiene for innvandringsstopp, mens noen av sosialistiske partiene er for innvandring og kunne også tenke seg at grensene var mer åpne. Også innenfor kirkepolitikk skiller noen av partiene på de forskjellige sidene seg fra hverandre. KrF på høyresiden ønsker at statskirken og kristendommen skal beholde sin posisjon i samfunnet. På venstresiden har vi Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som sammen med Senterpartiet, har sittet i regjering og sørget for at kristendommen har fått en mindre plass i skolen. Et eksempel er at de har fått skiftet på faget som tidligere het ”Kristendom, religion og livssyn” til ”Religion og etikk”.

Som nevnt i innledningen, står idealene fra opplysningstida sterkt hos mange partier, men det er også noen som bryter med disse idealene på enkelte områder. Eksempler er når noen av de sosialistiske partiene ønsker at den private eiendomsretten skal bli svekket. Under opplysningstida var rett til eiendom ansett som en naturrett, altså en medfødt rett. Under opplysningstida mente de også at stat og religion skulle være to separate områder. Dette bryter KrF med når de ønsker en sterk statskirke.

Til slutt vil jeg tilføye at ikke alle partiene som tilhører den samme politiske siden er enige om alle spørsmålene det blir skrevet om her.

Adaptasjon, fra novelle til film.

Nå nylig har jeg sett en adaptasjon av novella "Den misunnelige frisøren". Overgangen fra novelle til film kan være stor og mye kan bli forandret. I dette tilfellet er fremdeles temaet det samme, nemlig sjalusi, men handlingen underveis er noe forandret. Hvordan hovedpersonen, Bent, kommer i kontakt med Susie er et eksempel på hvordan ting kan bli forandret. I novella møter Bent Susie reglmessig når han går til kiosken hvor hun er ansatt, for å leie filmer og kjøpe nattmat. I filmen derimot, møtes de først når Susie flytter inn i samme gate for å åpne sin egen velvære salong. Det har også blitt lagt til en del i overgangen fra novelle til film. Dette har sannsynligvis blitt gjort for å gjøre historien lenger. Et eksempel på dette er når Bent blir invitert på middag til frisøren sin Frank, og når Frank stiller til NM i frisøryrket. Det har også blitt fjernet noe. Et eksempel på dette er slutten. I følge novella ender historien med at Frank snauklipper Bent. I fillmen derimot, ender det med at Frank, Bent og Susie strør alt håret Frank har samlet på gjennom sin kariere utover en gressplen. Grunnen til at noe har blitt fjernet kan være fordi det skal passe bedre med slik regissøren har tenkt seg slutten.

Når det kommer til hvordan adaptasjonen fungerte så vil jeg si at jeg likte novella bedre enn filmen. Dette var fordi jeg var nesten bare flau og irritert over Frank filmen gjennom. Det førte til at jeg kjedet meg litt. Novella likte jeg bedre fordi den var mer rett på sak, hadde ikke med alt som jeg irriterte meg over ved frank, pluss at den tok det noe kortere tid å komme gjennom.

Presentasjon av skolebloggen

Denne skolebloggen skal i første rekke brukes til å skrive faglige tekster gjennom skolen. Fagene det skal blogges om er norsk, historie og religion og etikk. Bloggen kommer til å fungere slik at jeg kommer til å publisere innlegg ettersom vi får oppgaver på skolen som passer til å bli lagt ut her. Personlig så er jeg, eller kommer mest sannsynlig aldri til å bli, en fast blogger ut over denne bloggen her.