Retorisk analyse av Jens Stoltenberg

Den 17 August deltok Jens Stoltenberg i en politisk debatt i sammenheng med årets stortingsvalg. I dette innlegget skal jeg prøve å analysere hvordan han fremsto retorisk.

Situasjonen var slik at de fremste politikerne fra hvert parti var samlet. Det var publikum til stede, samtidig som at det var mange velgere hjemme i stuene sine som følgte med via kringkasting fra NRK. Kampsakene til Stoltenberg var å få til et inkluderende samfunn. For å få til dette ville han at folket skulle stemme fram en flertallregjering slik at han kunne føre Norge trygt gjennom finanskrisa. Innleggene hans dreide seg først om rotet på den borgerlige sida og deretter om et inkluderende samfunn hvor alle som ønsker skal ha mulighet til å få jobb selv om det er finanskrise. Når han framlegger sakene sine virker det som om han har lagt seg på et folkelig nivå. Han spiller også litt på humor. Når han snakker har han som regel en rolig og behagelig stemme. Han søker samtidig kontakt med mottakeren ved å stirre dypt inn i kameraet eller til den han snakker til.

Når det gjelder punktet som blir beskrevet som "aptum", altså tekstens høvelighet, synes jeg han bruker litt vel mye tid på å snakke negativt om politikken til FrP. Dette fører til at han får tilbake med samme mynt og må derfor forsvare seg selv og sin egen politikk ganske ofte. Derimot gjør han dette på en god måte og ved at politikken til de andre partiene blir negativt framstilt, virker han egen bedre.Teksten kan derfor fungere bra med tanke på mottakerne. De kan se en mann som kan argumentere, forklare og forsvare samtidig som han kommer med halvspydige kommentarer med en humoristisk vri.

Stoltenberg prøver også stadig vekk på å minne oss om på at han har ledet en trygg regjering de fire siste årene. Dette gjør han for å virke troverdig i sin sak. Han velger også å ikke ta et standpunkt i oljesaken før alle fakta er på bordet. Han vil fremstå som ryddig og grundig. For å overbevise oss om at han burde bli den neste statsministeren spiller han også på følesene til mottakeren, "pathos". Dette gjør ved å ta opp finanskrisa. Mange er redde for å miste jobben og derfor lover han hvis han kommer til makta vil det være jobb til de som ønsker.

Som nevnt tidligere prøver han hele tiden å overbevise publikum om at hans politikk er den beste og at de burde stemme på han og hans parti. Argumentasjonsstrategien hans går ut på å beskylde andre partier og å påpeke mangler, selv om han da også må forsvare seg selv. Et eksempel på en anklage er når han sier at det er for mye rot på den borgerlige sida og anklager Høyre for å ha sveket fra sine egne meninger når de nå plutselig vil gå i regjering sammen med FrP. Høyre har nemlig tidligere gått ut og sagt at FrP er et grunnleggende uforsvarlig parti.

Når det kommer til spørsmålet om teksten er overbevisende må jeg si både ja og nei. Han klarer til dels å fremstille sin egen politikk som den beste ved å påpeke andres mangler, men det faktum at han ikke alltid kan svare for seg kan virke svekkende. Slik som han har argumentert i denne debatten kan kanskje fungere, men jeg savner noe mer helt konkret. Han burde derfor kanskje konsentrert seg mer om sitt eget parti og deres politikk. Kanskje til og med opparbeidet seg flere klare meninger og standpunkter.